En kameratslig diskusjon og meningsutveksling om situasjonen i den imperialistiske verden er nødvendig i den revolusjonære verdensbevegelse.
Den store polemikk i årene 1962-64 var en debatt mellom moderne revisjonister og marxister om grunnprinsippene i den vitenskapelige sosialisme og i revolusjonær kamp. Den var i sitt vesen en kamp mellom fienden og oss. Den diskusjon som nå uunngåelig trenger seg på, er en diskusjon innenfor de partier og grupper som stilte seg på marxismens side i den store polemikk, og som for størstepartens vedkommende nettopp har blitt til som direkte resultat av denne store polemikk. Det dreier seg om en meningsutveksling «innenfor folket», og slik bør den betraktes og behandles.
Den store polemikk i 1962-64 som ble startet og ført videre av Kinas Kommunistiske Parti og formann Maos ubestridte ideologiske lederskap, klargjorde at Sovjetunionens parti- og statsledelse ikke førte en sosialistisk politikk, men at den innad var i gang med en kapitalistisk gjenreisning og utad førte en nykolonialistisk og imperialistisk stormaktspolitikk.
Polemikken førte til klarhet om at ledelsen i de «gamle» kommunistiske partier, blant annet i Vest-Europa, hvor de alle som ett hadde fulgt Khrustsjov og alle hans handlinger, var politisk-ideologisk råtne til roten, og at disse partier ikke kunne spille en positiv rolle i klassekampen.
Denne store polemikk førte her i Vest-Europa som andre steder ellers i verden til dannelse av nye partier og grupper, som stilte seg målet om å gjenreise ekte revolusjonære partier. Imidlertid sluttet diskusjonene om den moderne revisjonismens natur og grunnlag for opprinnelse.
På en side kan man si at den store proletariske kulturrevolusjonen i Kina var en fortsettelse i praktisk politikk av den store polemikk, og på dette felt klarte den å stagnere kontrarevolusjonen i noen tiår. På den andre siden seiret likevel kontrarevolusjonen.
Det har forskjellige steder vært forsøk på å videreføre diskusjonene om revisjonismens røtter i de vesteuropeiske partier, men en samlet og grundig debatt har det ikke blitt gjennomført – om de dype røtter til at samtlige vesteuropeiske partier uten unntak og uten større indre brytninger fulgte Khrustsjov på og etter den 20. kongress i 1956.
Nettopp denne omstendighet er en vesentlig årsak til den uenighet som råder om hvordan det egentlig ser ut i Vest-Europas fullt utviklede kapitalistiske land.
* * *
Spørsmålet om hvorfor disse «kommunistiske» partier fulgte den moderne revisjonismen, er en nødvendig forutsetning for en virkelig gjenreisning av partier som vil kunne lede arbeiderklassen og det arbeidende folk i en sosialistisk revolusjon og sosialistisk oppbygging.
Hvis vi ikke i de nye partier og grupper kommer til en slik klarhet over de grunnleggende årsaker til de gamle partiers degenerering, hvis vi ikke har et svar på spørsmålet stilt ovenfor, da har vi ingen mulighet til å finne ut hvordan gjenreise nye partier, eller hvordan de skal arbeide.
Samtidig kan vi ikke dyptgående vurdere de gamle partier hvis vi ikke studerer og vurderer de objektive forholdene som faktisk eksisterer i vår del av verden. En del av vurderingen av de gamle partier må være en vurdering av den objektive virkelighet og av den beskrivelse som disse partiene ga av den, og av den politikk som de utviklet på grunnlag av deres egen beskrivelse av virkeligheten.
Det vil være umulig for nye partier og grupper i Vest-Europa å klarlegge hvilken politikk de skal føre i dag og i morgen uten et slikt studium av historien. Faktisk, diskusjonen om revisjonismens samfunnsmessige røtter gikk i stå, noe som igjen betyr at den store polemikk i 1962-64 ikke førte til en virkelig diskusjon eller debatt om hvordan den vesteuropeiske objektive virkelighet så ut og ser ut.
Kommunistiske partier og grupper må nødvendigvis tilrettelegge deres politikk – utarbeide deres paroler, føre deres propaganda og agitasjon, oppbygge deres organisatoriske styrke – på grunnlag av en beskrivelse og en vurdering av den objektive virkelighet, av klassekreftene og deres interne forhold, av både reaksjonen og revolusjonens subjektive krefter i deres respektive land, i hele Vest-Europa og ellers i verden.
Dersom vår beskrivelse og vurdering er feilaktig, vil vi føre en feilaktig politikk.
Redaksjonen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar