Er det mulig å være marxist og unngå dogmatisme? Å delta alvorlig i kampen for sosialisme uten å bli selvrettferdig? Å være politisk engasjert uten å bli fanatisk? Å fastholde en bestemt oppfattelse av den samfunnsmessige virkelighet uten å bli arrogant? Å være kritisk uten å bli hånlig og frekk?
Jeg mener helt klart ja, men også at denne bekreftelse kun kan realiseres gjennom hard og langvarig kamp, både i oss alle som enkeltpersoner og innenfor våre respektive organisasjoner. Den historiske tendens il å omdanne marxismen til et religiøst dogme, hvorfra udiskuterbare sannheter skal utledes, huskes og praktiseres, er nesten like gammel som marxismen selv. Marx raste hele tiden mot dem som «kun bruker den materialistiske historieoppfatning som et påskudd for å ikke studere historien». Marx la merke til denne tendens hos de franske såkalte marxister i 1870-årene og uttalte: «Alt jeg vet er at jeg ikke er marxist».
Etter Marx' død måtte Engels kjempe mot en ennå sterkere tendens til å kanonisere marxismen. Han skrev: «Vår teori er en teori om utvikling, ikke en dogme som skal læres utenat og mekanisk gjentas... Vår historieoppfatning er fremfor alt en veiledning ved studiet og ikke en løftestang til konstruksjoner a la hegelianisme. Hele historien må studeres på nytt, de forskjellige samfunnsformasjoners eksistensbetingelser må undersøkes hver for seg.»
Om de engelske sosialdemokrater og de tysk-amerikanske sosialister i 1890-årene skrev han at det har lyktes dem «å omforme vår teori til en ortodoks sekts livløse dogme, det er sneversynt selvforsynthet og ... har en bunnråtten tradisjon i internasjonal politikk».
Lenin, Mao og andre fortsatte denne kamp for en vitenskapelig og skapende marxisme. Men dessverre, nå som før er tendensen til omvendelse og ortodoksi meget sterk. Tross de mange lærdommer som kan dras av de godt over hundre år med ideologisk kamp og revolusjonære prosesser, er de europeiske organisasjoner som kaller seg marxist-leninister nesten uten unntakelse tynget ned av sekterisme i den reneste form og arrogansens blytunge politiske vekt. Etter så mange år med stivnet Moskva-orientert revisjonisme og slaviskhet, etter flere tiår med antikrigs- og motkulturpolitikk, samt de rike erfaringer fra revolusjon og kontrarevolusjon i Kina, Cuba, Vietnam og en rekke afrikanske land – for å nevne noen få – er det merkelig, for ikke å si tragisk, at det europeiske «venstre» ennå virkeliggjør tendensene om å kjøre seg fast i en ny utgave av den gamle, uinspirerende og fantasiløse ortodoksi.
Ironisk nok er det nye at Sovjetunionen og Stalin ble erstattet med Kina og Mao, ironisk på bakgrunn av Maos egne skapende avgivelser fra Kominterns ortodoksi, da spesielt hans oppfattelse av fattigbøndenes revolusjonære rolle, og på bakgrunn av Kinas brudd med det sovjetiske ideologiske herredømmet og oppblomstringen av marxisme under kulturrevolusjonen. Datidens revisjonisme ser dagens såkalte marxister, men de nekter å se nåtidens revisjonisme som de selv er fanget av og ikke akter å løsrive seg fra.
Det som er gammelt, fantasiløst og antimarxistisk er bruken av ufeilbare helter og autoriteter som virker som sannhetskilder og «beviser» på en linjes riktighet. Sammen med dette hører gjenopplivelsen av et uhistorisk, uforanderlig «proletariat» og en rotfestet tro på at «arbeiderklassen», ledet av det «leninistiske» fortroppspartiet, snart vil reise seg for å knuse borgerskapet og skape et sosialistisk Norge, hvor massene er like ved å sette seg i revolusjonær bevegelse, hvor den sosialistiske bevissthet når nye høyder, hvor alt som trengs er et «ekte» kommunistisk parti for å kanalisere massenes revolusjonære energi og lede dem til seier.
For det første, proletariatet er oppdelt både i tid og rom, og ikke alle sektorer eller lag av proletariatet er revolusjonært.
For det andre, det er nødvendig å undersøke de virkelige betingelser – materielle, politiske, subjektive, kulturelle – for hver enkelt klasse, såvel som deres forhold til produksjonsmidlene og til andre klasser for å kunne forstå og beregne deres politiske opptreden.
For det tredje betyr vår aksepterte tese om at vi lever i imperialismen og revolusjonens periode ikke nødvendigvis at alle nåværende lands og nasjoners proletariat er revolusjonært eller har et revolusjonært potensial. Det kan med andre ord finnes ikke-revolusjonære – endog reaksjonære – deler av arbeiderklassen innenfor denne epoke.
For det fjerde, selv om mange svar ser innlysende ut og gir seg selv i lus av eksisterende data og de seneste begivenheter, er det ytterst viktig at vi unngår livløse dogmer og utvikler en dyptgående analyse av klasser og klasseforhold i det nåværende imperialistiske samfunn.
For det femte må vi mens vi opprettholder et høyt politisk nivå betrakte de formodninger og hypoteser som ligger bak denne praksis som forsøksvise, som foranderlige i lys av våre erfaringer og nye kjensgjerninger. Vi må kort sagt strebe etter å bli og forbli vitenskapelige marxister, som hele tiden kjemper for å unngå tendensen eller fristelsen til å omdanne formodninger eller hypoteser om revolusjonære klasser og prosesser til absolutte sannheter.