Sider

10. nov. 2011

Marxisme, dogmatisme og proletariat

Er det mulig å være marxist og unngå dogmatisme? Å delta alvorlig i kampen for sosialisme uten å bli selvrettferdig? Å være politisk engasjert uten å bli fanatisk? Å fastholde en bestemt oppfattelse av den samfunnsmessige virkelighet uten å bli arrogant? Å være kritisk uten å bli hånlig og frekk?

Jeg mener helt klart ja, men også at denne bekreftelse kun kan realiseres gjennom hard og langvarig kamp, både i oss alle som enkeltpersoner og innenfor våre respektive organisasjoner. Den historiske tendens il å omdanne marxismen til et religiøst dogme, hvorfra udiskuterbare sannheter skal utledes, huskes og praktiseres, er nesten like gammel som marxismen selv. Marx raste hele tiden mot dem som «kun bruker den materialistiske historieoppfatning som et påskudd for å ikke studere historien». Marx la merke til denne tendens hos de franske såkalte marxister i 1870-årene og uttalte: «Alt jeg vet er at jeg ikke er marxist».

Etter Marx' død måtte Engels kjempe mot en ennå sterkere tendens til å kanonisere marxismen. Han skrev: «Vår teori er en teori om utvikling, ikke en dogme som skal læres utenat og mekanisk gjentas... Vår historieoppfatning er fremfor alt en veiledning ved studiet og ikke en løftestang til konstruksjoner a la hegelianisme. Hele historien må studeres på nytt, de forskjellige samfunnsformasjoners eksistensbetingelser må undersøkes hver for seg.»

Om de engelske sosialdemokrater og de tysk-amerikanske sosialister i 1890-årene skrev han at det har lyktes dem «å omforme vår teori til en ortodoks sekts livløse dogme, det er sneversynt selvforsynthet og ... har en bunnråtten tradisjon i internasjonal politikk».

Lenin, Mao og andre fortsatte denne kamp for en vitenskapelig og skapende marxisme. Men dessverre, nå som før er tendensen til omvendelse og ortodoksi meget sterk. Tross de mange lærdommer som kan dras av de godt over hundre år med ideologisk kamp og revolusjonære prosesser, er de europeiske organisasjoner som kaller seg marxist-leninister nesten uten unntakelse tynget ned av sekterisme i den reneste form og arrogansens blytunge politiske vekt. Etter så mange år med stivnet Moskva-orientert revisjonisme og slaviskhet, etter flere tiår med antikrigs- og motkulturpolitikk, samt de rike erfaringer fra revolusjon og kontrarevolusjon i Kina, Cuba, Vietnam og en rekke afrikanske land – for å nevne noen få – er det merkelig, for ikke å si tragisk, at det europeiske «venstre» ennå virkeliggjør tendensene om å kjøre seg fast i en ny utgave av den gamle, uinspirerende og fantasiløse ortodoksi.

Ironisk nok er det nye at Sovjetunionen og Stalin ble erstattet med Kina og Mao, ironisk på bakgrunn av Maos egne skapende avgivelser fra Kominterns ortodoksi, da spesielt hans oppfattelse av fattigbøndenes revolusjonære rolle, og på bakgrunn av Kinas brudd med det sovjetiske ideologiske herredømmet og oppblomstringen av marxisme under kulturrevolusjonen. Datidens revisjonisme ser dagens såkalte marxister, men de nekter å se nåtidens revisjonisme som de selv er fanget av og ikke akter å løsrive seg fra.

Det som er gammelt, fantasiløst og antimarxistisk er bruken av ufeilbare helter og autoriteter som virker som sannhetskilder og «beviser» på en linjes riktighet. Sammen med dette hører gjenopplivelsen av et uhistorisk, uforanderlig «proletariat» og en rotfestet tro på at «arbeiderklassen», ledet av det «leninistiske» fortroppspartiet, snart vil reise seg for å knuse borgerskapet og skape et sosialistisk Norge, hvor massene er like ved å sette seg i revolusjonær bevegelse, hvor den sosialistiske bevissthet når nye høyder, hvor alt som trengs er et «ekte» kommunistisk parti for å kanalisere massenes revolusjonære energi og lede dem til seier.

For det første, proletariatet er oppdelt både i tid og rom, og ikke  alle sektorer eller lag av proletariatet er revolusjonært.

For det andre, det er nødvendig å undersøke de virkelige betingelser – materielle, politiske, subjektive, kulturelle – for hver enkelt klasse, såvel som deres forhold til produksjonsmidlene og til andre klasser for å kunne forstå og beregne deres politiske opptreden.

For det tredje betyr vår aksepterte tese om at vi lever i imperialismen og revolusjonens periode ikke nødvendigvis at alle nåværende lands og nasjoners proletariat er revolusjonært eller har et revolusjonært potensial. Det kan med andre ord finnes ikke-revolusjonære – endog reaksjonære – deler av arbeiderklassen innenfor denne epoke.

For det fjerde, selv om mange svar ser innlysende ut og gir seg selv i lus av eksisterende data og de seneste begivenheter, er det ytterst viktig at vi unngår livløse dogmer og utvikler en dyptgående analyse av klasser og klasseforhold i det nåværende imperialistiske samfunn.

For det femte må vi mens vi opprettholder et høyt politisk nivå betrakte de formodninger og hypoteser som ligger bak denne praksis som forsøksvise, som foranderlige i lys av våre erfaringer og nye kjensgjerninger. Vi må kort sagt strebe etter å bli og forbli vitenskapelige marxister, som hele tiden kjemper for å unngå tendensen eller fristelsen til å omdanne formodninger eller hypoteser om revolusjonære klasser og prosesser til absolutte sannheter.

17. juli 2011

Hvordan ser det ut i Vest-Europa?

En kameratslig diskusjon og meningsutveksling om situasjonen i den imperialistiske verden er nødvendig i den revolusjonære verdensbevegelse.

Den store polemikk i årene 1962-64 var en debatt mellom moderne revisjonister og marxister om grunnprinsippene i den vitenskapelige sosialisme og i revolusjonær kamp. Den var i sitt vesen en kamp mellom fienden og oss. Den diskusjon som nå uunngåelig trenger seg på, er en diskusjon innenfor de partier og grupper som stilte seg på marxismens side i den store polemikk, og som for størstepartens vedkommende nettopp har blitt til som direkte resultat av denne store polemikk. Det dreier seg om en meningsutveksling «innenfor folket», og slik bør den betraktes og behandles.

Den store polemikk i 1962-64 som ble startet og ført videre av Kinas Kommunistiske Parti og formann Maos ubestridte ideologiske lederskap, klargjorde at Sovjetunionens parti- og statsledelse ikke førte en sosialistisk politikk, men at den innad var i gang med en kapitalistisk gjenreisning og utad førte en nykolonialistisk og imperialistisk stormaktspolitikk.

Polemikken førte til klarhet om at ledelsen i de «gamle» kommunistiske partier, blant annet i Vest-Europa, hvor de alle som ett hadde fulgt Khrustsjov og alle hans handlinger, var politisk-ideologisk råtne til roten, og at disse partier ikke kunne spille en positiv rolle i klassekampen.

Denne store polemikk førte her i Vest-Europa som andre steder ellers i verden til dannelse av nye partier og grupper, som stilte seg målet om å gjenreise ekte revolusjonære partier. Imidlertid sluttet diskusjonene om den moderne revisjonismens natur og grunnlag for opprinnelse.

På en side kan man si at den store proletariske kulturrevolusjonen i Kina var en fortsettelse i praktisk politikk av den store polemikk, og på dette felt klarte den å stagnere kontrarevolusjonen i noen tiår. På den andre siden seiret likevel kontrarevolusjonen.

Det har forskjellige steder vært forsøk på å videreføre diskusjonene om revisjonismens røtter i de vesteuropeiske partier, men en samlet og grundig debatt har det ikke blitt gjennomført – om de dype røtter til at samtlige vesteuropeiske partier uten unntak og uten større indre brytninger fulgte Khrustsjov på og etter den 20. kongress i 1956.

Nettopp denne omstendighet er en vesentlig årsak til den uenighet som råder om hvordan det egentlig ser ut i Vest-Europas fullt utviklede kapitalistiske land.

* * *

Spørsmålet om hvorfor disse «kommunistiske» partier fulgte den moderne revisjonismen, er en nødvendig forutsetning for en virkelig gjenreisning av partier som vil kunne lede arbeiderklassen og det arbeidende folk i en sosialistisk revolusjon og sosialistisk oppbygging.

Hvis vi ikke i de nye partier og grupper kommer til en slik klarhet over de grunnleggende årsaker til de gamle partiers degenerering, hvis vi ikke har et svar på spørsmålet stilt ovenfor, da har vi ingen mulighet til å finne ut hvordan gjenreise nye partier, eller hvordan de skal arbeide.

Samtidig kan vi ikke dyptgående vurdere de gamle partier hvis vi ikke studerer og vurderer de objektive forholdene som faktisk eksisterer i vår del av verden. En del av vurderingen av de gamle partier må være en vurdering av den objektive virkelighet og av den beskrivelse som disse partiene ga av den, og av den politikk som de utviklet på grunnlag av deres egen beskrivelse av virkeligheten.

Det vil være umulig for nye partier og grupper i Vest-Europa å klarlegge hvilken politikk de skal føre i dag og i morgen uten et slikt studium av historien. Faktisk, diskusjonen om revisjonismens samfunnsmessige røtter gikk i stå, noe som igjen betyr at den store polemikk i 1962-64 ikke førte til en virkelig diskusjon eller debatt om hvordan den vesteuropeiske objektive virkelighet så ut og ser ut.

Kommunistiske partier og grupper må nødvendigvis tilrettelegge deres politikk – utarbeide deres paroler, føre deres propaganda og agitasjon, oppbygge deres organisatoriske styrke – på grunnlag av en beskrivelse og en vurdering av den objektive virkelighet, av klassekreftene og deres interne forhold, av både reaksjonen og revolusjonens subjektive krefter i deres respektive land, i hele Vest-Europa og ellers i verden.

Dersom vår beskrivelse og vurdering er feilaktig, vil vi føre en feilaktig politikk.

Redaksjonen

16. juli 2011

Når de undertrykte reiser seg

I analysene til den etablerte venstresiden i vesten vil de mest revolusjonære delene av folket bestå av industriarbeidere, transport, håndverkere, lagerarbeidere og tilsvarende. Godt betalte menn i trygge og godt betalte stillinger som stemmer FrP eller AP.

Jeg velger å kalle dette "vulgærmarxisme", så forenklet marxisme at det ikke har noe med marxismen å gjøre. Disse vulgærmarxistene bryr seg ikke om at de med størst interesse av å gjøre revolusjon, selv er de som må stå for revolusjonen. Faktum er at en håndtverker som tjener 400 000 årlig etter 3 år på videregående ikke har interesse av å velte det nåværende systemet. Hvis han trer inn i de revolusjonæres rekker vil det være av moralske grunner, i solidaritet med de undertrykte. "De undertrykte" er gjerne litt vanskelig å plassere, men de er svarte og befinner seg sannsynligvis i Afrika. Håndtverkeren sloss ikke lengre for sin egen frigjøring, men for andres og verken vil eller kan være hovedkraften i revolusjonen.

Her kommer Lenins analyse av arbeideraristokratiet inn. På grunn av det høyt utviklede kapitalistiske systemet vil Norge og andre imperialistiske land plyndre landene i sør for verdier. Disse verdiene brukes til å gjøre magene til herskerne enda større, men også til å kjøpe opp deler av arbeiderklassen. Håndverkeren tilhører derfor et delvis oppkjøpt sjikt av arbeiderklassen og har personlig interesse av å opprettholde dagens utbyttersystem.

De har fagforeninger som er kontrollert av DNA, mens de sitter på toppen av kransekaka og ser ned på fattige, innvandrere, arbeidsløs ungdom, narkomane, psykisk syke.

Jeg ser derimot ned på håndtverkeren og vulgærmarxistene, som tror håndtverkeren kunne stå i spissen for en revolusjon (en revolusjon mot seg selv?). Vulgærmarxistene liker ikke de fattige, narkomane og de syke, de er ikke velartikluerte nok, pen nok i tøyet, håret er ikke stylet, de bruker ikke fremmedord og Karl Marx refererte nedlatende til dem som "filleproletarer". I realiteten er det her det revolusjonære potensiale ligger i den vestlige verden; en hær av sinte, stein gale, sultne, skittne unge folk som sier at nok er nok. For nok er virkelig nok.

Jeg har sett for mange venner gå til grunne fordi det å få dine rettigheter på NAV blir en fulltidsjobb, hvilket innebærer at dine psykiske problemer blir overtidsarbeid.

Jeg har sett for mange venner lagt i reimer og tvangsmedisinert på farlige medisiner fordi de, som alle andre mennesker, bærer i seg en frihetstrang.

Jeg har for mange venner som blir tatt med ned i kjelleren på politistasjonen og banket dritten ut av fordi de har en brukerdose heroin i lomma og fordi de ikke bukket og takket når politiet tok "friskmeldingen" deres.

Jeg har sett for mange somaliere som blir behandlet som dritt på NAV på grunn av hudfargen. Jeg kjenner for mange kurdere som ikke får jobber på grunn av etternavnet sitt og velger derfor heller et liv som småkriminell. Jeg ser for mange tiggere.

Dette er vold mot de undertrykte. Kanskje får vi et klapp på skulderen av vulgærmarxistene, men aldri en knytta neve og sann solidaritet. For ifølge dem er vi farlige: Marx sa jo at filleproletariatet kunne kjøpes opp og brukes mot det øvre lag av arbeiderklassen. Lite visste nok Marx at det noen århundrer seinere er det kjerneproletariatet som er kjøpt opp og som tilhører politisk de mest konservative og tildels reaksjonære delene av samfunnet.

Leon Trotsky gikk enda lengre enn Marx og ga oss nærmest skylden for at fascistene klarte å ta makta i Italia:

"Through the fascist agency, capitalism sets in motion the masses of the crazed petty bourgeoisie and the bands of declassed and demoralized lumpenproletariat -- all the countless human beings whom finance capital itself has brought to desperation and frenzy."

Og når vi gjør opprør blir vi fordømt av de samme "marxistene" for å ikke være organisert godt nok, for ikke ha gode nok strategier, synlige nok ledere. Selvfølgelig har vi ikke ledere! Vi er slitne, fysisk og psykisk nedbrutt, mange av oss går sultne. Det utøves vold mot oss på sykehusene, på politistasjonene, på sosialkontoret. Hvor skal disse lederene vokse frem? Hvor kom Robin Hood fra? Ifølge legenden var han en adelsmann som falt i unåde hos de andre adelige og begynte å stjele fra føydalherrene. Engels var fabrikkeier. Lenin kom også fra gode kår. Ledere vokser ikke ut fra et vakum og strategiene deres ble formet av kampen som ble ført .

Vi har derimot hatt gode politiske ledere. Ikke i Norge, der vulgærmarxistene skulle lede en revolusjon av industriarbeidere som, som vi vet, feilet, og alt vi sitter igjen med er det pene og strigla Rødt. Jeg snakker om Huey P. Newton, Fred Hampton, Assada Shakur og Mumia Abu Jamal, som på 60-tallet ble utnevnt til den største indre trusselen mot den amerikanske staten. Her snakker vi gutter og jenter som vokste opp i slummen, bevæpnet seg mot politiet og solgte Maos Lille Røde for å finansiere sine mange sosiale programmer blant de fattigste. Våre ledere ble drept, fengslet og gjort avhengig av heroin samtidig som at FBI floodet over slummiljøet med heroin for å ødelgge panterne. Dette er ledere som tok marxismen på alvor. Derfor ble de knust.

Frantz Fanon beskrev filleproletariatet som "one of the most spontaneous and the most radically revolutionary forces of a colonized people".

Å tro at Ola Håndtverkerer skal storme vinterpalasset med gevær og knytta neve tar ikke utgangspunkt i klasseforholdene i det norske samfunnet og er derfor umarxistisk. Men vi kan ikke avfeie kritikken fra vulgærmarxistene helt. Mangel på ledelse og dårlige strategier er hovedgrunnen til at ikke den franske staten ikke ble styrtet i 2005 eller 2007 eller 2009 da sultne og fattige ungdommer konfronterte statens voldsapparat. Og forklaringen på hvorfor herskerne i London fortsatt kan føre sin nyliberale krig mot de fattige.

Mens panterne ble drept, og Mumia kjemper for livet på death row, holder herskerklassen oss nede på langt mer slu og sofistikert vis i Norge. Våre ledere er sperret inne, tvangsmedisinert, desillusjonerte, avhengige av heroin, psykotiske, ødelagt og nedbrutt av NAV. Dette undertrykkelsesaparatet blir forbigått av venstresiden. De vil ikke ha noe med oss å gjøre der de sitter på fancy kafeer, nipper til 50-kroners caffellatte spiser rekesmørbrød og diskuterer hvor fælt palestinerne har det.

Jeg vet jeg maler i mørke farger. Det er mulig jeg fornærmer endel lesere som har tiltro til både velferdsstaten og det etablerte venstre, at hvis bare Rødt får noen prosent til, bare de vinner LO-kongressen, bare byrådet i Oslo blir kastet - ja, så slipper vi til og med vold.

Og de ser ikke volden som blir begått mot oss hver eneste dag: Hver gang jeg lukker øynene kan jeg høre ropene fra jentene fra K2 som brutalt ble holdt i bakken av 4-6 store menn og båret inn i belterommet, der de ble lagt i belter: en på hver arm, en på brystet, en på magen, et på hvert bein. Var de heldig måtte de ligge sånn noen timer – litt mer uheldig, i dager. Urinere i en potte, mates av en pleier. Sprøyte i låret med medisiner som ødelgger hodene deres. Deretter fulgte isolasjonen. Total isolasjon på et eget rom som ikke inneholdt annet enn en skomgummimadrass. Jeg lukker øynene og jeg hører de desperate ropene "hjelp meg! hjelp meg!". Og jeg vil så gjerne hjelpe. Men jeg er så sliten.

Jeg skal ikke fortsette ved å fortelle om volden som de fattige utsettes for på Bergen politikammer, for det er ikke den typen vold denne teksten skulle handle om. Jeg skulle skrive om opprøret i Paris, England og Hellas om at de undertrykte reiser seg, at den etablerte venstresiden har sviktet, om hvor det revolusjonære potensiale i Europa ligger. Volden jeg vil skrive om rettes mot herskerne, der de undertrykte knuser staten og erobrer verden. Men før vi kommer dit må vi organisere oss, få tilbake verdigheten vår, fri oss fra kjemikalier som holder oss nede, bygge en hær av de sultne og slitne, først da kan vi bygge en verden med rom for alle.


Murat Çalışkan

17. juni 2011

Arbeideraristokratiet – et biprodukt av imperialismen

Ekte marxister er overhodet ikke blind for den mulighet at klassekampen ble svekket på grunn av den mengde reformer som de fremskredne kapitalistiske land var i stand til å gjennomføre ved å øse av superprofittene fra den internasjonale utbytting. Men den koblet dette fenomen med den imperialistiske fase og begrenset dens utbredelse til proletariatets øvre lag, så det fremstod som noe som i sitt vesen var forbigående. Dette var i korte trekk Lenins mening, og Bukharin kunne si på Kominterns 6. kongress i 1928: «… vi ser visse land som så å si er ‘aristokratiske’ land, som (vi bruker her et uttrykk som nødvendigvis må gjøres mer presist) besitter et arbeideraristokrati, det vil si et proletariat hvor levestandarden er høyere enn verdensproletariatets gjennomsnitt.»

Noen ganger ble arbeideraristokratiets snevre grenser utvidet, men aldri imperialismens og koloniprofittens midlertidige grenser. Således taler Bukharin i noen avsnitt av Imperialismen og verdensøkonomien, stadig med henblikk på de imperialistiske land, om en relativ eller midlertidig solidariet i interesser mellom kapital og arbeid, samtidig med at det eksisterer en dypere og mer varig motsigelse imellom dem, eller om et midlertidig interessefellesskap mellom kapital og arbeid på basis av en forhøyelse av lønningene, som ble muliggjort av de koloniale superprofitter, altså uten å skille mellom arbeideraristokratiets priviligerte lag og proletariatets øvrige lag. Noen ganger bruker han endog uttrykk som utelukker en slikt skille: «Regningen for denne kolonipolitikk betales ikke av de kontinentale arbeidere, heller ikke av Englands arbeidere … de europeiske arbeidere er, på kort sikt, vinnerne (dvs. de som drar fordelene).»

Når vi leser denne og andre linjer i verkene til marxistiske forfattere, spør vi oss selv om dette interessefellesskap mellom kapitalistene og arbeiderne i de imperialistiske land, hvor midlertidig og forbigående det ennå kan være, har et objektivt grunnlag eller om det skyldes en forvirring i arbeiderklassen. Det siste anførte sitat av Bukharin underbygger det første, nettopp at det er objektive betingelser som bestemmer denne situasjon. Så langt tilbake som i 1858, dvs. midt i frihandelsperioden, gikk Engels enda lengre: «Det engelske proletariat er faktisk iferd med å bli mer og mer borgerlig, således at denne som den mest borgerlige av alle nasjoner tilsynelatende sikter mot til slutt å ha et borgerlig aristokrati og et borgerlige proletariat ved siden av borgerskapet. For en nasjon som utbytter hele verden er dette naturligvis til en viss grad berettiget.»

Den «ortodokse» gren av marxismen har snarere betraktet denne «objektive basis» som et fantasifoster. Revolusjonære marxister helte til den anskuelse at det som virkelig skjedde var en opportunistisk forvirring av arbeiderklassen, basert på økende beskjeftigelse som imperialistisk politikk skapte i metropolene, sammen med det Bukharin kalte «lommepengene som de europeiske arbeidere fikk fra den imperialistiske kolonipolitikk». Følgelig konsentrerte revolusjonære marcister i en lang periode all deres skyts mot dem som dro nytte av dette bedrag, nemlig de sosialdemokratiske ledere – i et forgjeves håp om å avsløre dem i deres tilhengers øyne. Selv etter de bitre og gjentatte nederlag som denne taktikk medførte, selv etter at 1. verdenskrig mot alle forventninger hadde nedbrutt de internasjonale arbeiderorganisasjonenes enhet, istedet for å knytte dem tettere sammen, og hadde åpnet opp for en periode med kriser i den sosialistiske bevegelse, og selv etter at de fire internasjonaler var forsvunnet eller forfalt, så var det stadig nødvendig med den første arbeiderstats erfaringer og selvoppholdelsesdrift, før det ble klart at det kunne forventes meget lite støtte fra arbeiderklassen i de kapitalistiske land til forsvar for denne stat.

Likevel, det betyr ikke at motsigelsene har forsvunnet i de utviklede kapitalistiske nasjoner. Enten lønningene er høye eller lave, enten det samfunnsmessige produkt er stort eller lite, så er det to forskjellige deler, nemlig arbeiderklassens del og kapitalistenes det, fortsatt størrelser som er omvendt proporsjonale, og derfor eksisterer motsigelsen stadig. Men når den nasjonale utbytting som arbeiderklassen lider under i sin egenskap av proletariat, hele tiden faller relativt sammenlignet med de fordeler den har ved å tilhøre en priviligert nasjon, så kommer det til et punkt hvor en absolutt økning av den nasjonale innkomst får større betydning enn den relative økning av den ene parts andel på bekostning av nasjonens andre part. Fra og med dette punkt eksisterer det en forent front av arbeidere og kapitalister i de rike land rettet mot de fattige nasjoner, samtidig som det eksisterer en intern faglig kamp om delingen av byttet.

I de fremskredne kapitalistiske land som helhet er arbeiderklassens holdning til de undertrykte nasjoner i høyere og høyere grad blitt lik det forhold den engelske arbeiderklasse hadde til resten av verden gjennom hele det 19. århundre: Kamp for høyere lønn og kortere arbeidstid, til tider voldsom og effektiv innenfor nasjonen; en forent, nasjonal front mot verden utenfor, hvor arbeiderklassen til tider er i fremste rekke.

Marx og Engels hadde ingen illusjoner om de engelske arbeideres følelser på den tid, da de alene utgjorde hele verdens arbeideraristokrati. Om de underbetalte irske arbeidere skrev de: «Hver eneste industri- og handelssenter i England har nå en arbeiderklasse som er delt i to fiendtlige leire, engelske proletarer og irske proletarer.»

Ismail Figaro

20. apr. 2011

Krigen i Libya og venstresiden

Gjennom de siste to ukene har Libya blitt utsatt for det største og mest brutale luft, sjø og bakkeangrepet i deres moderne historie. Tusenvis av bomber og missiler avfyrt fra amerikanske og europeiske krigsskip og jagerfly ødelgger libyske militærbaser, flyplasser, veier, havner, oljedepoter, tanks og fly. Mange spesialstyrker fra CIA og SAS har trent, gitt rådgivning og staket ut mål for de libyske opprørerne som fører krig mot den libyske regjeringen, dens væpna styrker, folkemilitser og dens sivile støttespillere. [1]

Liten støtte

Til tross for massiv militær støtte og de vestlige alliertes kontroll over landets luft og farvann, har ikke opprørerne klart å mobilisere støtte blant befolkning i byene og i landsbyene. De er på defensiven når de blir konfrontert med den libyske regjerings soldater og militser på landsbygden.

Vestlig media og ikke minst statsledere har vanskelig for å forklare denne nye utviklingen i Libya. En vanlig forklaring er at den libyske opposisjonen er dårlig utrustet militært. Da kan en umulig ta med i regnestykket den direkte militære intervensjon fra 20 store og små militærmakter, samt de tusenvis av politiske allierte i FN, som står bak denne opposisjonen, og heller ikke de store arsenal av jagerfly, flere krigsskip og ubåter som Nato bidrar med. Og hva med de hundrevis av daglige angrep og de tusenvis av bombene som har vært sluppet over den libyske nasjonen?

En amerikansk avis beskrev derimot hvordan mange opposisjonelle libyere i jeeper med fastmonterte maskinpistoler rømte fra regjeringstyrkene i Ras Lanuf. Til tross for at antallet maskingevær og antiluftskyts langt på vei overgår våpnene til den libyske hæren, rømmer opprørerne fra frontlinjene. [2]

Motivasjon og verdier

Det avgjørende momentet i en borgerkrig er ikke våpen, trening og ledelse, selv om dette også er viktige faktorer: Det viktigste forskjellen på den militære evnen til de to krigførende partene ligger i motivasjon og verdier. Vestlig intervensjon har styrket nasjonal bevissthet blant det libyske folket, som nå ser på konfrontasjonen med den vestligestøttede opposisjonen som en kamp for å forsvare sitt hjemland mot utenlandsk aggressjon - noe som er et virkningsfult insentiv for enhver krigførende hær. Det motsatte kan sies om opprørerne, som har overgitt sin nasjonale identitet og som bare kan gripe makten ved hjelp av den vestlige intervensjonen.

Fotfolket blant opposisjonen vil av forståelige grunner ikke ofre livet sitt eller drepe sine landsmenn for å sette inn et styre underlagt Washington og Paris' diktat. På landsbygda blir opprørerne sett på som inntrengere og de opptrer som okkupasjonsoldater i nye områder. Mange lokale ledere uten bånd til Gaddafi-klanen har også blitt arrestert under påskuddet at de er 'femtekollonner' for Gaddafi. Resultatet er organiserte folkemilitser som angriper opprørernes posisjoner på landsbygda. Opprørerne blir sett på som 'fremmede' når det kommer til regional og klantilhørlighet, og fordi de har trampet på lokale normer, befinner de seg nå i 'fiendtlig' terreng. Og hvilke opprørere er vel villig til å dø for å "forsvare" en befolkning som er fiendltlig innstilt? Alt opprørerne har igjen er å be om luftstøtte fra utenlandske stormakter for å 'frigjøre' landsbygda for dem.

Vestlig media har ikke klart å forstå den faktiske fremgangen til regjeringsvennlige styrker og må ty til beskyldninger om tvang og bestikkelser. Det finnes imidlertid en annen virkelighet, som blir lett blir oversett: Under ledelse av Gaddafi har Libya brukt sin oljeformue på å bygge offentlige skoler, sykehus og klinikker. I følge CIA World Factbook er den gjennomsnittlige inntekten i Libya høyst i Afrika og dobbelt så høyt som i Egypt. Titusenvis av libyere i lavinnkomstgruppen har mottatt statlige stipend for å studere enten hjemme eller i utenlandet. Den urbane infrastrukturen har blitt modernisert, landbruk er statlig subsidiert og småskalaprodusenter får billige lån fra staten. Gaddafi har gatt å bresjen for alle disse tiltakene, samtidig som han har beriket sin egen klan.

På den andre siden har de libyske opprørerne med støtte fra vesten gått til målrettede angrep på hele den sivile økonomien, bombadert libyske byer, stoppet leveringer av subsidiert mat og andre statlige ytelser til fattige, forårsaket stenging av skoler og tvunget hundretusenvis av utenlandske lærere, leger og faglærte arbeidere til å flykte.

Libyere som ellers forakter Gaddafis lange og tildels autoritære regjeringstid står nå ovenfor valget mellom å støtte en avansert og funksjonell velferdstat eller en utenlandsk militær erobring. Mange har valgt velferdstaten.

Opprørernes totale fiasko, til tross for deres massive støtte fra vesten, betyr at de vestlige krigsnasjonene må trappe opp intervensjonen. Spesialstyrker, rådgivere og etteretning er ikke nok. Med tanke på at Obamas mål er 'regimeendring', har de ikke noe annet valg enn å sende inn store bakkestyrker, pansrede kjøretøy og tanks, og de må intensivere den allerede brutale bombingen av landet.

Venstresiden

Etter alle solemerker vil den vestlige venstresiden fortsette å legge frem fordeler og ulemper med denne krigen. SV og deres søsterpartier i Europa stiller seg lojalt på stormaktenes side, det samme gjør partiet Rødt sitt søsterparti i Danmark og De Grønne i Tyskland. Europeiske sosialister går dermed i fotsporene til sine forgjengere: Det franske sosialistpartiet som på 30-tallet diskuterte fordeler og ulemper ved å støtte antifascistene i Spania, samtidig som Hitler og Mussolini bombet den spanske republikken på vegne av opprørstyrkene under ledelse av general Franco - en fascistisk prototype på Obamas 'humanitære intervensjon'.

Murat Çalışkan

[1] http://www.nationaljournal.com/cia-deploys-to-libya-as-white-house-authorizes-direct-assistance-to-rebels-20110330
[2] http://articles.latimes.com/2011/mar/10/world/la-fg-libya-rebel-leaders-20110311/2