Ekte marxister er overhodet ikke blind for den mulighet at klassekampen ble svekket på grunn av den mengde reformer som de fremskredne kapitalistiske land var i stand til å gjennomføre ved å øse av superprofittene fra den internasjonale utbytting. Men den koblet dette fenomen med den imperialistiske fase og begrenset dens utbredelse til proletariatets øvre lag, så det fremstod som noe som i sitt vesen var forbigående. Dette var i korte trekk Lenins mening, og Bukharin kunne si på Kominterns 6. kongress i 1928: «… vi ser visse land som så å si er ‘aristokratiske’ land, som (vi bruker her et uttrykk som nødvendigvis må gjøres mer presist) besitter et arbeideraristokrati, det vil si et proletariat hvor levestandarden er høyere enn verdensproletariatets gjennomsnitt.»
Noen ganger ble arbeideraristokratiets snevre grenser utvidet, men aldri imperialismens og koloniprofittens midlertidige grenser. Således taler Bukharin i noen avsnitt av Imperialismen og verdensøkonomien, stadig med henblikk på de imperialistiske land, om en relativ eller midlertidig solidariet i interesser mellom kapital og arbeid, samtidig med at det eksisterer en dypere og mer varig motsigelse imellom dem, eller om et midlertidig interessefellesskap mellom kapital og arbeid på basis av en forhøyelse av lønningene, som ble muliggjort av de koloniale superprofitter, altså uten å skille mellom arbeideraristokratiets priviligerte lag og proletariatets øvrige lag. Noen ganger bruker han endog uttrykk som utelukker en slikt skille: «Regningen for denne kolonipolitikk betales ikke av de kontinentale arbeidere, heller ikke av Englands arbeidere … de europeiske arbeidere er, på kort sikt, vinnerne (dvs. de som drar fordelene).»
Når vi leser denne og andre linjer i verkene til marxistiske forfattere, spør vi oss selv om dette interessefellesskap mellom kapitalistene og arbeiderne i de imperialistiske land, hvor midlertidig og forbigående det ennå kan være, har et objektivt grunnlag eller om det skyldes en forvirring i arbeiderklassen. Det siste anførte sitat av Bukharin underbygger det første, nettopp at det er objektive betingelser som bestemmer denne situasjon. Så langt tilbake som i 1858, dvs. midt i frihandelsperioden, gikk Engels enda lengre: «Det engelske proletariat er faktisk iferd med å bli mer og mer borgerlig, således at denne som den mest borgerlige av alle nasjoner tilsynelatende sikter mot til slutt å ha et borgerlig aristokrati og et borgerlige proletariat ved siden av borgerskapet. For en nasjon som utbytter hele verden er dette naturligvis til en viss grad berettiget.»
Den «ortodokse» gren av marxismen har snarere betraktet denne «objektive basis» som et fantasifoster. Revolusjonære marxister helte til den anskuelse at det som virkelig skjedde var en opportunistisk forvirring av arbeiderklassen, basert på økende beskjeftigelse som imperialistisk politikk skapte i metropolene, sammen med det Bukharin kalte «lommepengene som de europeiske arbeidere fikk fra den imperialistiske kolonipolitikk». Følgelig konsentrerte revolusjonære marcister i en lang periode all deres skyts mot dem som dro nytte av dette bedrag, nemlig de sosialdemokratiske ledere – i et forgjeves håp om å avsløre dem i deres tilhengers øyne. Selv etter de bitre og gjentatte nederlag som denne taktikk medførte, selv etter at 1. verdenskrig mot alle forventninger hadde nedbrutt de internasjonale arbeiderorganisasjonenes enhet, istedet for å knytte dem tettere sammen, og hadde åpnet opp for en periode med kriser i den sosialistiske bevegelse, og selv etter at de fire internasjonaler var forsvunnet eller forfalt, så var det stadig nødvendig med den første arbeiderstats erfaringer og selvoppholdelsesdrift, før det ble klart at det kunne forventes meget lite støtte fra arbeiderklassen i de kapitalistiske land til forsvar for denne stat.
Likevel, det betyr ikke at motsigelsene har forsvunnet i de utviklede kapitalistiske nasjoner. Enten lønningene er høye eller lave, enten det samfunnsmessige produkt er stort eller lite, så er det to forskjellige deler, nemlig arbeiderklassens del og kapitalistenes det, fortsatt størrelser som er omvendt proporsjonale, og derfor eksisterer motsigelsen stadig. Men når den nasjonale utbytting som arbeiderklassen lider under i sin egenskap av proletariat, hele tiden faller relativt sammenlignet med de fordeler den har ved å tilhøre en priviligert nasjon, så kommer det til et punkt hvor en absolutt økning av den nasjonale innkomst får større betydning enn den relative økning av den ene parts andel på bekostning av nasjonens andre part. Fra og med dette punkt eksisterer det en forent front av arbeidere og kapitalister i de rike land rettet mot de fattige nasjoner, samtidig som det eksisterer en intern faglig kamp om delingen av byttet.
I de fremskredne kapitalistiske land som helhet er arbeiderklassens holdning til de undertrykte nasjoner i høyere og høyere grad blitt lik det forhold den engelske arbeiderklasse hadde til resten av verden gjennom hele det 19. århundre: Kamp for høyere lønn og kortere arbeidstid, til tider voldsom og effektiv innenfor nasjonen; en forent, nasjonal front mot verden utenfor, hvor arbeiderklassen til tider er i fremste rekke.
Marx og Engels hadde ingen illusjoner om de engelske arbeideres følelser på den tid, da de alene utgjorde hele verdens arbeideraristokrati. Om de underbetalte irske arbeidere skrev de: «Hver eneste industri- og handelssenter i England har nå en arbeiderklasse som er delt i to fiendtlige leire, engelske proletarer og irske proletarer.»
Ismail Figaro