Sider

17. juni 2011

Arbeideraristokratiet – et biprodukt av imperialismen

Ekte marxister er overhodet ikke blind for den mulighet at klassekampen ble svekket på grunn av den mengde reformer som de fremskredne kapitalistiske land var i stand til å gjennomføre ved å øse av superprofittene fra den internasjonale utbytting. Men den koblet dette fenomen med den imperialistiske fase og begrenset dens utbredelse til proletariatets øvre lag, så det fremstod som noe som i sitt vesen var forbigående. Dette var i korte trekk Lenins mening, og Bukharin kunne si på Kominterns 6. kongress i 1928: «… vi ser visse land som så å si er ‘aristokratiske’ land, som (vi bruker her et uttrykk som nødvendigvis må gjøres mer presist) besitter et arbeideraristokrati, det vil si et proletariat hvor levestandarden er høyere enn verdensproletariatets gjennomsnitt.»

Noen ganger ble arbeideraristokratiets snevre grenser utvidet, men aldri imperialismens og koloniprofittens midlertidige grenser. Således taler Bukharin i noen avsnitt av Imperialismen og verdensøkonomien, stadig med henblikk på de imperialistiske land, om en relativ eller midlertidig solidariet i interesser mellom kapital og arbeid, samtidig med at det eksisterer en dypere og mer varig motsigelse imellom dem, eller om et midlertidig interessefellesskap mellom kapital og arbeid på basis av en forhøyelse av lønningene, som ble muliggjort av de koloniale superprofitter, altså uten å skille mellom arbeideraristokratiets priviligerte lag og proletariatets øvrige lag. Noen ganger bruker han endog uttrykk som utelukker en slikt skille: «Regningen for denne kolonipolitikk betales ikke av de kontinentale arbeidere, heller ikke av Englands arbeidere … de europeiske arbeidere er, på kort sikt, vinnerne (dvs. de som drar fordelene).»

Når vi leser denne og andre linjer i verkene til marxistiske forfattere, spør vi oss selv om dette interessefellesskap mellom kapitalistene og arbeiderne i de imperialistiske land, hvor midlertidig og forbigående det ennå kan være, har et objektivt grunnlag eller om det skyldes en forvirring i arbeiderklassen. Det siste anførte sitat av Bukharin underbygger det første, nettopp at det er objektive betingelser som bestemmer denne situasjon. Så langt tilbake som i 1858, dvs. midt i frihandelsperioden, gikk Engels enda lengre: «Det engelske proletariat er faktisk iferd med å bli mer og mer borgerlig, således at denne som den mest borgerlige av alle nasjoner tilsynelatende sikter mot til slutt å ha et borgerlig aristokrati og et borgerlige proletariat ved siden av borgerskapet. For en nasjon som utbytter hele verden er dette naturligvis til en viss grad berettiget.»

Den «ortodokse» gren av marxismen har snarere betraktet denne «objektive basis» som et fantasifoster. Revolusjonære marxister helte til den anskuelse at det som virkelig skjedde var en opportunistisk forvirring av arbeiderklassen, basert på økende beskjeftigelse som imperialistisk politikk skapte i metropolene, sammen med det Bukharin kalte «lommepengene som de europeiske arbeidere fikk fra den imperialistiske kolonipolitikk». Følgelig konsentrerte revolusjonære marcister i en lang periode all deres skyts mot dem som dro nytte av dette bedrag, nemlig de sosialdemokratiske ledere – i et forgjeves håp om å avsløre dem i deres tilhengers øyne. Selv etter de bitre og gjentatte nederlag som denne taktikk medførte, selv etter at 1. verdenskrig mot alle forventninger hadde nedbrutt de internasjonale arbeiderorganisasjonenes enhet, istedet for å knytte dem tettere sammen, og hadde åpnet opp for en periode med kriser i den sosialistiske bevegelse, og selv etter at de fire internasjonaler var forsvunnet eller forfalt, så var det stadig nødvendig med den første arbeiderstats erfaringer og selvoppholdelsesdrift, før det ble klart at det kunne forventes meget lite støtte fra arbeiderklassen i de kapitalistiske land til forsvar for denne stat.

Likevel, det betyr ikke at motsigelsene har forsvunnet i de utviklede kapitalistiske nasjoner. Enten lønningene er høye eller lave, enten det samfunnsmessige produkt er stort eller lite, så er det to forskjellige deler, nemlig arbeiderklassens del og kapitalistenes det, fortsatt størrelser som er omvendt proporsjonale, og derfor eksisterer motsigelsen stadig. Men når den nasjonale utbytting som arbeiderklassen lider under i sin egenskap av proletariat, hele tiden faller relativt sammenlignet med de fordeler den har ved å tilhøre en priviligert nasjon, så kommer det til et punkt hvor en absolutt økning av den nasjonale innkomst får større betydning enn den relative økning av den ene parts andel på bekostning av nasjonens andre part. Fra og med dette punkt eksisterer det en forent front av arbeidere og kapitalister i de rike land rettet mot de fattige nasjoner, samtidig som det eksisterer en intern faglig kamp om delingen av byttet.

I de fremskredne kapitalistiske land som helhet er arbeiderklassens holdning til de undertrykte nasjoner i høyere og høyere grad blitt lik det forhold den engelske arbeiderklasse hadde til resten av verden gjennom hele det 19. århundre: Kamp for høyere lønn og kortere arbeidstid, til tider voldsom og effektiv innenfor nasjonen; en forent, nasjonal front mot verden utenfor, hvor arbeiderklassen til tider er i fremste rekke.

Marx og Engels hadde ingen illusjoner om de engelske arbeideres følelser på den tid, da de alene utgjorde hele verdens arbeideraristokrati. Om de underbetalte irske arbeidere skrev de: «Hver eneste industri- og handelssenter i England har nå en arbeiderklasse som er delt i to fiendtlige leire, engelske proletarer og irske proletarer.»

Ismail Figaro

20. apr. 2011

Krigen i Libya og venstresiden

Gjennom de siste to ukene har Libya blitt utsatt for det største og mest brutale luft, sjø og bakkeangrepet i deres moderne historie. Tusenvis av bomber og missiler avfyrt fra amerikanske og europeiske krigsskip og jagerfly ødelgger libyske militærbaser, flyplasser, veier, havner, oljedepoter, tanks og fly. Mange spesialstyrker fra CIA og SAS har trent, gitt rådgivning og staket ut mål for de libyske opprørerne som fører krig mot den libyske regjeringen, dens væpna styrker, folkemilitser og dens sivile støttespillere. [1]

Liten støtte

Til tross for massiv militær støtte og de vestlige alliertes kontroll over landets luft og farvann, har ikke opprørerne klart å mobilisere støtte blant befolkning i byene og i landsbyene. De er på defensiven når de blir konfrontert med den libyske regjerings soldater og militser på landsbygden.

Vestlig media og ikke minst statsledere har vanskelig for å forklare denne nye utviklingen i Libya. En vanlig forklaring er at den libyske opposisjonen er dårlig utrustet militært. Da kan en umulig ta med i regnestykket den direkte militære intervensjon fra 20 store og små militærmakter, samt de tusenvis av politiske allierte i FN, som står bak denne opposisjonen, og heller ikke de store arsenal av jagerfly, flere krigsskip og ubåter som Nato bidrar med. Og hva med de hundrevis av daglige angrep og de tusenvis av bombene som har vært sluppet over den libyske nasjonen?

En amerikansk avis beskrev derimot hvordan mange opposisjonelle libyere i jeeper med fastmonterte maskinpistoler rømte fra regjeringstyrkene i Ras Lanuf. Til tross for at antallet maskingevær og antiluftskyts langt på vei overgår våpnene til den libyske hæren, rømmer opprørerne fra frontlinjene. [2]

Motivasjon og verdier

Det avgjørende momentet i en borgerkrig er ikke våpen, trening og ledelse, selv om dette også er viktige faktorer: Det viktigste forskjellen på den militære evnen til de to krigførende partene ligger i motivasjon og verdier. Vestlig intervensjon har styrket nasjonal bevissthet blant det libyske folket, som nå ser på konfrontasjonen med den vestligestøttede opposisjonen som en kamp for å forsvare sitt hjemland mot utenlandsk aggressjon - noe som er et virkningsfult insentiv for enhver krigførende hær. Det motsatte kan sies om opprørerne, som har overgitt sin nasjonale identitet og som bare kan gripe makten ved hjelp av den vestlige intervensjonen.

Fotfolket blant opposisjonen vil av forståelige grunner ikke ofre livet sitt eller drepe sine landsmenn for å sette inn et styre underlagt Washington og Paris' diktat. På landsbygda blir opprørerne sett på som inntrengere og de opptrer som okkupasjonsoldater i nye områder. Mange lokale ledere uten bånd til Gaddafi-klanen har også blitt arrestert under påskuddet at de er 'femtekollonner' for Gaddafi. Resultatet er organiserte folkemilitser som angriper opprørernes posisjoner på landsbygda. Opprørerne blir sett på som 'fremmede' når det kommer til regional og klantilhørlighet, og fordi de har trampet på lokale normer, befinner de seg nå i 'fiendtlig' terreng. Og hvilke opprørere er vel villig til å dø for å "forsvare" en befolkning som er fiendltlig innstilt? Alt opprørerne har igjen er å be om luftstøtte fra utenlandske stormakter for å 'frigjøre' landsbygda for dem.

Vestlig media har ikke klart å forstå den faktiske fremgangen til regjeringsvennlige styrker og må ty til beskyldninger om tvang og bestikkelser. Det finnes imidlertid en annen virkelighet, som blir lett blir oversett: Under ledelse av Gaddafi har Libya brukt sin oljeformue på å bygge offentlige skoler, sykehus og klinikker. I følge CIA World Factbook er den gjennomsnittlige inntekten i Libya høyst i Afrika og dobbelt så høyt som i Egypt. Titusenvis av libyere i lavinnkomstgruppen har mottatt statlige stipend for å studere enten hjemme eller i utenlandet. Den urbane infrastrukturen har blitt modernisert, landbruk er statlig subsidiert og småskalaprodusenter får billige lån fra staten. Gaddafi har gatt å bresjen for alle disse tiltakene, samtidig som han har beriket sin egen klan.

På den andre siden har de libyske opprørerne med støtte fra vesten gått til målrettede angrep på hele den sivile økonomien, bombadert libyske byer, stoppet leveringer av subsidiert mat og andre statlige ytelser til fattige, forårsaket stenging av skoler og tvunget hundretusenvis av utenlandske lærere, leger og faglærte arbeidere til å flykte.

Libyere som ellers forakter Gaddafis lange og tildels autoritære regjeringstid står nå ovenfor valget mellom å støtte en avansert og funksjonell velferdstat eller en utenlandsk militær erobring. Mange har valgt velferdstaten.

Opprørernes totale fiasko, til tross for deres massive støtte fra vesten, betyr at de vestlige krigsnasjonene må trappe opp intervensjonen. Spesialstyrker, rådgivere og etteretning er ikke nok. Med tanke på at Obamas mål er 'regimeendring', har de ikke noe annet valg enn å sende inn store bakkestyrker, pansrede kjøretøy og tanks, og de må intensivere den allerede brutale bombingen av landet.

Venstresiden

Etter alle solemerker vil den vestlige venstresiden fortsette å legge frem fordeler og ulemper med denne krigen. SV og deres søsterpartier i Europa stiller seg lojalt på stormaktenes side, det samme gjør partiet Rødt sitt søsterparti i Danmark og De Grønne i Tyskland. Europeiske sosialister går dermed i fotsporene til sine forgjengere: Det franske sosialistpartiet som på 30-tallet diskuterte fordeler og ulemper ved å støtte antifascistene i Spania, samtidig som Hitler og Mussolini bombet den spanske republikken på vegne av opprørstyrkene under ledelse av general Franco - en fascistisk prototype på Obamas 'humanitære intervensjon'.

Murat Çalışkan

[1] http://www.nationaljournal.com/cia-deploys-to-libya-as-white-house-authorizes-direct-assistance-to-rebels-20110330
[2] http://articles.latimes.com/2011/mar/10/world/la-fg-libya-rebel-leaders-20110311/2